Det som ikke har så mye ting i seg, flyter (klasse 1b, Gjerdrum skole)

Det er fredag ettermiddag. Det har vært regntungt hele uken. Men nå er skyene store og hvite, og solen skinner vakkert i dem. I en vannpytt, ligger en prestekrage og flyter. Vakker, gul og hvit. Himmelen speiler seg i vannet, og det ser så fredfullt og godt ut. En rødstrupe synger sine tynne, sprø toner. Det er ro ute.

Jeg prøver å puste det hele inn. Trekke det gjennom nesen, ned i magen og helt ned i tær og fingre. Vil ta det med meg hjem. Inn i stuen.

Og jeg tenker. På ting som flyter. At tilværelsen flyter rundt for tiden. Og at det kunne sikkert vært stillferdig, fritt.  Sånn som en føler seg når en flyter naken og alene på vannet en sommerkveld. Men det er mer uro enn fred. Ingenting er på plass.

Pust inn, pust ut. Alt flyter. Livet flyter. Jeg flyter. Og noen syvåringer har skjønt noe vesentlig.
Det som ikke har så mye ting i seg, flyter.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tid. Av og til tenker jeg på tid. Ganske ofte faktisk. Jeg lurer på hvor den har gått, når den var her og hvor den har tenkt å vandre videre.

Det er lett å forholde seg til tid. På en måte er det det. Vekkerklokken ringer på et gitt tidspunkt. Mobilen min piper når jeg skal på et møte. Jeg har avtaler med venner. Til bestemte klokkeslett. Flyet letter. T-banen går. Det hender jeg blir stående igjen. På perrongen. Men blikket på siste vogn. Men stort sett. Stort sett er jeg der. Et halvt minutt før avgang. Det er lett å beregne. Jeg gjør det hver dag.

Tid. Det er en tid for alt. Sies det. Og jeg styrer den. Pusler sammen avtaler. Det er en tid for alt. Man rekker det man vil. Og likevel. Likevel i alt dette velordnede. Inni all denne organiserte tiden. Så er det ingen orden. Ingen styring.

Tiden kommer når den selv vil. Den store tiden. Den som tegner de lange linjene. Den tiden som er der når de viktige tingene skjer. De som betyr noe. Når en ser seg tilbake. Eller når en drømmer. Om fremtiden. Den tiden. Den bestemmer jeg ikke over. Den bestemmer ingen over. Den bare er der. Kommer. Forsvinner.

Og jeg vil ikke kalle det skjebne. Tilfeldigheter? Kanskje ikke det heller. Jeg vet ikke. Men de er noe godt med det. Med det å ikke vite. Midt i den panlagte hverdagen, er det noe som kommer. Og som går. Noe jeg ikke vet hva er. I mangel på noe annet kaller jeg det Tid. Den store Tiden. Tiden med stor T.

 Og ikke vet jeg når Tiden er inne.

Men en dag, om ikke lenge, er den det. Det blir en bra dag.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende