Lyset på Nationaltheateret stasjon er like kaldt som vinteren utenfor. Han sitter på en trebenk med ryggen mot de hvite flisene. Kaffen fra Narvesen varmer ikke. Det er fem minutter igjen å vente og tjuefem minutter til har han en avtale med sin mest trofaste, tålmodige og varme venninne, frøken Tullamore Dew

- Ha’ru ti kroner så jeg får feira bursda’n min?

For niende kveld på to uker har han slukket lyset og smekket igjen ytterdøren på jobben tidsnok til å rekke siste banen hjem. For tredje gang han har sendt sms og beklaget at han ikke kom til å få det til denne gangen heller. Og nei, dessverre, helgen var ødelagt den også, de fikk heller ta det igjen en annen gang . Når svaret endelig kom, var meldingen usedvanlig klar og tydelig. Han trengte ikke å komme med forslag til et nytt tidspunkt. Det er trist, han burde være trist, men akkurat nå klarer han bare å kjenne lettelse. En bekymring, en forpliktelse mindre.

- Ha’ru ti kroner så jeg får feira bursda’n min?

Hun gjentar spørsmålet. Den monotone, lett nasale stemmen har fått noe insisterende over seg, og han ser opp. Jenta har på seg rosa og mintgrønn boblejakke og steinvasket dongeribukse. Hun ser ut som hun er hentet direkte fra 1988. Som klippet ut fra gymnasklassebildet han hadde kastet i parpirsøpla sist han flyttet. Hun har vært her hver dag denne uken, hun også.

- Du har bursdag ofte du?

Hun svarer ikke med en gang, bare holder blikket hans. Lenge. Øyelokkene henger tungt og sløvt over tåkete øyne, likevel har hun fanget ham.

- Har’u prøvd ei natt under Eventyrbrua i tjue kalde eller? Fortsatt ser hun på ham. Viker ikke en tomme.

Vestlibanen kommer. Han reiser seg brått. Slenger til henne en tjuekroning han finner i jakkelommen og mumler noe han ikke hører selv en gang.

- Jeg feirer bursda’n min hver dag jeg!, roper hun etter ham.

Så ble jeg likevel avkledt av en kvinne i kveld, tenker han idet vognen kjører inn i tunellen mot Stortinget

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Faaaaar! Les et kapittel til da! Det er så spennende, vær så snill!
- Hvem har lekt med sprettball inne? Tror du ikke jeg ser at det er hull i stuetaket?
- Hvor er brillenissen? Det blir ikke jul uten brillenissen!
- Åh mandagstorsk, uuuurk

Jeg henter nøkkelen som henger på kroken bak garasjen. Selv etter alle disse årene, går det automatisk. Huset er rødt. En gang var det brunbeiset. Brunbeiset med hvite karmer. Skrittene lager ekko i de tomme kjøkkenskapene. Solen skinner inn gjennom store, nakne stuevinduer og jeg blir stående lenge midt på gulvet. Sprettballhullet i taket, det som en gang ble lappet sammen ved hjelp av sigarettpapir og litt maling, syns godt i dette lyset.

- Se hvor langt det er mellom strekene da! Jeg har jammen vokst mye siden forrige gang!
- Jammen mor da, de er ikke fæle – det er jo Kiss. Det er KISS!
- Vi har piggsvinunger i hagen – fem stykker!

Banankassen jeg er der for å hente, står gjenglemt ved verandadøren. Den er fylt med bøker, Tsarens kurer og Den siste mohikaner ligger øverst. Gyldendals gode guttebøker. Det var der det begynte, sittende i vinduskarmen med dynen rundt beina, lesende i lyset fra sommernatta fordi jeg bare måtte vite hvordan det gikk med Biggles i det store ruinmysteriet. Eller, andre netter, liggende oppløst i tårer under dynen og sørge seg syk over den tragiske skjebnen til Anniken Prestgarden.

- Nei, har jeg sagt! Hunden hører til på gulvet, ikke i sofaen!
- Ti minutter til da. Vær så snill! Vi leker indianer og hvit og nå har vi nesten vunnet. Jeg er Månestråle og Trulte er Tinka! Man kan ikke leke videre uten Månestråle, det skjønner vel du også!

Bokesken er tung. Det knaser i grusen når jeg går. Det lukter rododendron og nyslått gress. Humlen vokser villig rundt de horisontale stolpene som binder sammen huset og garasjen. Veien til bilen er kort. Jeg kan umulig være framme allerede nå?

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solen den er varm og mild
Dagen den er kort
Ute er det lek og spill
tør du, kan du være vill
Ensom er vi alle

Lite vet vi, kjære bror
Dagen den er kort
Det man sår i svarte jord
kan så fort bli tomme ord
Ensom er vi alle

Soloppgang og solnedgang
Dagen den er kort
Natten er så mørk og lang
rytmedunk er hjertets sang
Ensom er vi alle

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Inne bak glassvinduene går det harde, kalde gradvis over til varmt og organisk. Stein blir til eiketre, eiketre snor seg i spiral og ender opp i musikk. Utenfor glir den hvite bygningen nesten umerkelig over i frostkald sjø. Et tynt lag frostrøyk driver langsomt utover fjorden. Himmelen er klar og lys blå med et svakt skjær av rosa aller lengst borte, der solen tappert prøver å klatre over horisonten.

Jeg sitter på et av trappetrinnene nedenfor restaurantvinduene. Det ryker svakt av pappkruset med kaffelatte. Turen gjennom morgenstille gater og hit ut har gjort meg godt. Kinnene og nesen er røde. Jeg trekker skjerfet tettere rundt meg og tygger blåbærmuffins. Den er nybakt, lunken og kanskje det beste jeg noen gang har smakt.

Trærne opp langs Ekebergåsen er dekket av snøkrystaller som glitrer svakt i morgensolen. Det suser lavt fra byen. Ellers høres ingenting. Selv måkene er tause i dag.

Jeg sitter på stedet der musikken bor og kjenner at det er stille. Endelig er det helt stille

Vurdert til: av 47 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mørkt, det er vått, det er trist og det er travelt. Jeg går. Trasker hjem i mørket. Uten refleks.

Sko og støvletter ligger slengt utover hele gangen. Jeg har alt for mange sko. Ved inngangsdøren har en liten sølepytt størknet til en grå flekk. Oppvaskmaskinen er full.

Middagstallerkenen fra i går står enda på stuebordet. Damen på Dagsrevyen sier ett eller annet om svineinfluensa. Jeg svitsjer til TV3. Skal jeg se noe meningsløst kan jeg like gjerne gjøre det ordentlig. De er sultne på Robinsonøya. Jeg plasserer dagens middagstallerken oppå gårsdagens. Det ser ryddigere ut når de stables. Aftenposten har fire deler. Jeg gidder ikke lese. Går og legger meg.

Halve klesskapet ligger på sengen. Dytter i dem, tar av meg kjolen og slenger den på toppen. Burde ha skiftet sengetøy, men gir faen. Er så sinnsykt trøtt. Sovner ikke. Vil ikke tenke. Skrur på radioen. Turid hilser til Leif Roar som er ute på vinterfiske. Hun elsker ham over alt på jord og teller dagene til han skal komme hjem. Fint for Leif Roar. Så spiller de DDE – Vinsjan på Kaia. Sovner ikke. Sovner ikke. Sovner ikke. Sovner.

Det har snødd i løpet av natten. Kunne tenkt noe vakkert om verden som har blitt hvit og uskyldig, noe om at alle sporene forsvinner under snøen. Kunne ha skrevet om det. Det kan bli fine tekster av sånt. Gidder ikke.

Snøen som falt i fjor, var det noe magisk ved den? Snøen som faller i år, er uansett bare frossent vann.

Fuck november.

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg går i paralleltonearten e
e- moll

All modulering
ender i frijazz
med glissando
tilbake til utgangspunktet

Det pleide å være G
G-dur

Vurdert til: av 72 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stille verden, stille dag
sol i gule lunder
Ingen triller kommer lenger
fra små nebbemunner

Høyt på himlen flyr de bort,
pløyer bomullsskyen
Bare skjæren skvatrer lavmælt
frostrøyk over byen

Trærne suser stilt i savn
Feller fargetårer
over blåbærris og lyng
Sommeren er over

Knas i grus mot grove sko
Dagene er korte
Snart vil vinden kysse hvitt
og alle ting blir borte

Vurdert til: av 81 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helt fra hun var ganske ung hadde hun visst at dersom dette skulle skje, ville det bli på akkurat denne måten. Det var ikke noe hun hadde tenkt mye på, absolutt ikke. Men i mørke høstnetter hadde det hendt at hun hadde sett det for seg. Kjent, med en viss forbauselse, at dette var en reel utvei for henne.

Nå gikk hun fra rom til rom i leiligheten. I det lille gjesterommet som hun litt ironisk bare kalte biblioteket var bøkene nå sortert i alfabetisk rekkefølge etter forfatter. Krim og poesi var sortert for seg og sto i egene hyller. Det føltes godt å vite at hyllene var vasket og hver eneste bok støvsuget. På soverommet hadde hun demontert dobbeltsengen for å være sikker på at gulvet ble vasket og grundig rengjort. Hun hadde ryddet i klesskapet, kastet gamle klær og sko og sørget for at det var tellekanter i alle hyllene. En gang måtte jo være den føste, tenkte hun og flirte. Kjøkkenet skinte. Skapene var skrubbet, kjøleskapet og fryseboksen rengjort og tømt for all mat som kunne bli skjemt. Stuen var ren og lys og nye friske blomster sto i vinduskarmen. Roser med et skjær av lys rosa. De var vakre og luktet søtt og friskt på en gang. Alt var klart tenkte hun. Ingen ville gjette at hun egentlig var litt rotete av seg. Nå var det strøkent. Klart for de hun visste ville komme innom etterhvert.

Hun gikk i dusjen. Lukket øynene, lot vannet renne og tankene fly.Ble der inne med alle bildene helt til det varme vannet tok slutt. Så smurte hun kroppen inn med den dyre parfymerte bodylotionen hun bare brukte ved spesielle anledninger, fønte håret, sminket øynene diskret, og tok på seg det dyreste undertøysettet hun hadde. Hun hadde lagt på nytt sengetøy i friske farger. På nattbordet sto en flaske vin, og et stearinlys.

Vannglasset var tomt, men vinflasken enda halvfull da hun ikke orket  mer. Trøttheten tok overhånd og hodet sank ned på puten. Hun lukket øynene og nøt musikken som flommet ut i rommet. Hun var ikke trist, ikke lenger. Hun kjente bare roen som spredte seg i hele kroppen. Dagen som forsvant og natten som kom og endelig omsluttet henne.

Vurdert til: av 127 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En gang hvert år, mellom mai og august, får de plutselig vinger og flyr ut i store, svarte svermer. Det kan være plagsomt når det skjer, men det varer bare et par dager. Så er det over.

Hun sto og ventet på bussen. Blikket hennes var fjernt og litt tomt, som om hun konsentrerte seg om å ikke tenke på noe. Det var enda sommer, men de siste dagene var det kommet et drag i lufta som varslet at høsten ikke var langt unna. Det hjalp ikke at termometeret viste 23 deilig varme grader. Høstfølelsen krøp likevel under huden. Det var noe med luktene tenkte hun, luktene og de store, mørkegrønne bladene på løvtrærne.

Hun viftet vekk noe fra jakkeermet. Hun trodde det var en flue og skvatt da hun så at det satt 4-5 kryp rundt omkring på t-skjorten og den smale dongeribuksen. Maur. Store, svarte maur med vinger. Hun grøsset. Børstet febrilsk med hendene og så lengselsfullt etter bussen. Mauren så ut til å like henne for de kom tilbake like fort som hun børstet dem av. De likte nok parfymen hennes, tenkte hun, og tok seg i å ønske at hun ikke var så forfengelig bestandig. Hun kunne da godt ha gått til denne middagsavtalen med venninnen uten parfyme. Hvem var det egentlig hun innbilte seg at skulle legge merke til at hun luktet godt?

Hun kikket på mobiltelefonen. Displayet var mørkt og stille. Øverst blinket et lite grønt lys for å vise at batteriet var ladet. Hvilepuls. Egentlig likte hun stillhet. Hun trivdes med den, og lot seg noen ganger frivilig lukkes inne i den. Det var en egen frihet ved detå kunne flykte inn i ingenting. La seg fylle av en indre fred. Men den stillheten hun kjente på nå var ikke slik. Det føltes om hun hadde lagt fra seg håpet på et sted det var vanskelig å hente det tilbake fra, og at noe taust fylte tomrommet. Hun glemte alltid hvor vondt den gjorde, denne stillheten. Mennesker var laget sånn, tenkte hun. Vi har en egen evne til å glemme smerte. Hadde vi ikke vært slik, hadde ingen fått mer enn ett barn.

Bussen var forsinket og hun fikk dårlig tid. Hun ble varm av å småløpe og fuktigheten i lufta la seg som et tynt vått lag i ansiktet. Venninnen smilte av henne da hun, klok av skade hentet opp en våtserviett fra vesken. – Du kommer forberedt, skjønner jeg, lo hun og gav henne en klem. De spiste indisk til middag. Sterk indisk mat som brant nedover halsen og ble døyvet av nanbrød og kald øl. De satt ute ved et bord på det smale fortauet og pratet om løst og fast. Hadde det fint. Smilte. Lo av all mauren som hele tiden fløy rundt dem og truet med å falle ned i utringingen hennes.

- Visste du at flygemaurene får vinger for å pare seg, spurte venninnen. Hannen dør etter paringen, mens hunnen klipper av seg vingene og prøver å danne en ny koloni.

Det ble natt. Magen protesterte mot den sterke middagen, og hun sov urolig. Drømte at hun hadde fått vinger. Svevet over Ekebergåsen og utover sjøen. Nøt utsikten, før vingene plutselig ramlet av og hun forsvant ned i dypet av Oslofjorden.

Vurdert til: av 162 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Himmelen
i vannet

Vannet
i himmelen

Blank stillhet

Svetteperlen som drypper
ned på håndflaten
og minner om at
tiden
fortsatt
går

Vurdert til: av 124 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun husker plutselig en høst da hun var rundt ti år gammel. Hun hadde en energi den gangen, som var uendelig. Alt var spennende, alt skulle prøves. Alle ettermiddager var fylt opp av en eller annen aktivitet. Kor, korps, friidrett, turn, og denne høsten også ringdans. Ringdans av alle merkelige ting. Noen hadde sagt det var gøy. Noen mente hun burde prøve. Så da gjorde hun det. “Pisi satt og rodde seg. Uppi stabburshella…” sang de, mens de sto i en stor ting. “Fekk ho sjå ein liten fugel. Sit du der du stakkar” To skritt til høyre, opp på tærne og ned igjen, ett skritt til venstre. To skritt til høyre, ett skritt til venstre. Det var ulidelig kjedelig.  “Uhu, fryser du….”  Dansen gikk sakte, sakte fremover.  Hun ble inderlig lei. Det ble med den høsten. Ikke mer ringdans for henne. Aldri mer. Det var det hun tenkte da.

Tretti år senere. Hun hadde hatt en fin ferieuke. Nå var hun hjemme igjen. Stillheten i leiligheten slo mot henne. “Uhu, fryser du? Kom og sett deg under vengjen min, skal du få varma nebbet ditt…”

Hun åpnet en øl og drakk begjærlig. Hun var tørst.

Vurdert til: av 155 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åpner munnen
og tygger

åpner øynene
og leser

åpner ørene
og lytter

åpner hjertet
og kjenner

fyller opp
med livets drivstoff

full tank!

samler dagenes glitter
sanker gull

vil være
solid innerst
skinne ytterst

Det holder
bare
et stykke

det er langt
til Samarkand

Vurdert til: av 159 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

And you want to travel with him

Du venter på den. Lengter. Det hender den stikker innom innimellom. Blir noen timer av og til. En dag eller to kanskje. Da er du klar.  (mer…)

Vurdert til: av 164 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Grøne eple
Sumaren var kald og regnfull.
Epli vart grøne og flekka av skurv.
Men eg plukkar og sorterar
og staplar kassane i kjellaren.
Grøne eple er betre enn inkje.
Bygdi ligg på 61 breidd.
(Olav H. Hauge)

April er som kjent en lunefull kvinne, og vi kunne vært uhedlige. Veldig uheldige. (mer…)

Vurdert til: av 177 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter på et kontor i Oslo. Det er vår ute. Solen skinner fra blå himmel, bokfinkene synger om kapp, kirsebærtrærne blomstrer og bjørkeblandene har skutt ut. Jeg nyser seks ganger på rad, og kommer på at jeg har glemt å ta Zyrtex-tabletten min idag igjen. Jeg ble allergisk i forfjor. Jeg trodde allergi var noe man vokste av seg, ikke på seg, men så feil kan man ta.  

Jeg sitter på et kontor i Oslo og jobber med tre ting parallelt. Hjernen min virker bare på den måten og jeg har aldri klart å fokusere kun på en ting av gangen. For andre ser det helt sikkert kaotisk ut, men det fungerer for meg. Hodet mitt er og blir et vekselbruk.
Jeg sjonglerer med menneskeskjebner. Flytter dem hit og dit, helt teknisk. Og noen, noen blir slettet. Jeg sitter her med mine åtte måneders farststid og eliminerer jobben deres med to tastetrykk.  Jeg bestemmer. Jeg leser regneark og bunnlinjer og bestemmer at fra nå av skal noen gjøre noe helt annet enn det de har drevet med de siste 25 årene. Jeg skriver et notat om det.

Jeg står i en stue Oslo. Jeg gjør tre ting parallelt for det er sånn jeg virker. Mens jeg rydder, stryker og ser på TV er tankene mine et helt annet sted, et sted der alle ting faller på plass. Jeg kan ikke beskrive det, men jeg føler en intens ro der. Det er der jeg egentlig hører hjemme og der får jeg brukt hele meg.  Jeg har så mye å gi. Jeg ville gjerne vært der i mer enn bare tankene. Men det er ikke jeg som bestemmer. Et øyeblikk lurer jeg på om noen har sett på livets bunnlinje og bestemt at jeg skal være alene, rydde i stuen og stryke klær mens jeg ser på TV. Jeg skriver en blogg om det.

Et sted i Oslo sitter jeg og skriver. Det er vår og jeg nyser seks ganger etter hverandre.
Og jeg er full. Full av tomme ord.

Vurdert til: av 170 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende